Likestilling
Juni 2003 kom brosjyren ”Samarbeidsregjeringens integreringspolitikk”. Et tiltak her heter som følger: Styrke likestillingsarbeidet slik at innvandrerkvinner får muligheter til aktiv deltakelse i samfunnslivet på lik linje med menn.” Hvordan står det egentlig til med minoritetskvinner pr i dag?
Hva vet vi om deres deltakelse på de ulike arenaer i samfunnslivet?
Hva vet vi om hvilke barrierer de møter i forhold til aktiv samfunnsdeltakelse? I etterkant av utgivelsen av denne brosjyren tok OMOD en runde til flere relevante departement, for å kartlegge eksisterende kunnskap omkring minoritetskvinner med høyere utdanning og deres deltakelse på arbeidsmarkedet. Vi spurte om følgende:
- I hvilken grad får de arbeid i forhold til kvalifikasjoner
- I hvilken grad erfarer de mobilitet oppover på arbeidsplassen
- I hvilken grad erfares prosesser rundt godkjenning av utenlandsk utdanning som et dilemma
- Er det noen fag/land som peker seg ut her
- I hvilke fagområder ser man at de er spesielt representert i og i hvilke er de underrepresentert
- Hvilke konkrete planer finnes i forhold til rekruttering til styrer og ledende stillinger i det offentlige
Det viste seg at dette ikke var spørsmål som det fantes særlig kunnskap om. Barne- og familiedepartmentet (BFD), som forvalter og koordinerer likestillingspolitikken, var det departementet som visste minst av det lille som fantes på dette området. BFD var i tillegg minst bevisst omfang manglende kunnskap. Hvordan vil de kunne ivareta sitt sektoransvar? Mulighet til lik deltakelse i arbeidslivet må sies å være svært viktig dersom man skal oppnå full likestilling mellom minoritetskvinner og majoritetsmenn i Norge. Det er arbeid i gang for å få flere majoritets kvinner til ledende stillinger og til styreverv. Når minoritetskvinner nevnes i forhold til arbeidslivet er det som oftest i tilknytning til behov for helsearbeidere, o.l. Vi ser at fokuset på minoritetskvinner nesten utelukkende er i forhold til overgrep fra sine egne – tvangsekteskap, omskjæring og vold i nære relasjoner. Det skapes nesten et inntrykk av at dersom minoritetskvinner ikke utsettes for overgrep fra sine egne er alt vel. Er det så enkelt? Tatt i betraktning det store likestillingsarbeidet som gjøres i forhold til majoritetskvinner kan det umulig være det. OMODs likestillingsarbeid har således vært å vise at minoritetskvinner er mer enn overgreps ofre. Vi må stille spørsmålet om overdimensjonering av arbeid mot tvangsekteskap, omskjæring og vold i nære relasjoner har gått på bekostning av alle andre aspekter i likestillingsarbeidet. Hvorfor er det ikke like stor fokus på de strukturelle hindringer som ligger i veien for at likestilling skal bli mulig? Og hva med minoritetsmenn?
- Er de likestilt med majoritetsmenn?
- Er de likestilt med majoritetskvinner?
- Hvor mange menn med minoritetsbakgrunn ser vi ledende offentlige stillinger, i offentlige råd og utvalg i forhold til majoritetskvinner og minoritetskvinner?
- I hvilken grad har det offentlige klart å rekruttere menn med minoritetsbakgrunn til ledende stillinger og verv? Er minoritetskvinner mer synlige i slike posisjoner? Vi nevner: Manuela Ramin Osmundsen – første daglig leder for SMED (Senter mot etnisk diskriminering) og nå assisterende direktør i UDI (Utlendingsdirektoratet), Ella Ghosh, leder for SMED, Rita Kumar – leder for KIM (Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene) , Long Litt Woon – tidligere leder for likestillingssenteret, Loveleen Kumar – leder for Foreldreutvalget for Grunnskolen, Nita Kapoor – tidligere informasjonsdirektør i NSB og nå kulturdirektør i NRK.
Når fokus på kvinner er overgrep fra sine egne: Hva sier det oss om mennene? Hvordan vil dette negative inntrykk påvirke deres muligheter til lik samfunssdeltakelse på linje med majoritetsbefolkningen
